Digital

LastFMs nyeste satsning lar seg finne nye, ubeskrevet talenter i musikksjangeren du liker best.

Jeg snublet over LastFMs Discover-side, en HTML5-løsning utviklet i samarbeid med Microsoft, via denne artikkelen hos The Next Web i morges.

Siden lar deg lytte til musikere som ennå ikke har landet den store platekontrakten, innen den sjangeren, eller til og med det humøret, som ligger deg nærmest.

En bakdel var at det første som møtte meg da jeg ville teste nettsiden var en heldekkende annonse som sa at siden fungerer best i siste versjon InternetExplorer, men det var bare å laste inn siden på nytt for å bli kvitt den.

Avspillingen var også litt hakkete, noe jeg ofte har opplevd med LastFM i det siste.

Men LastFM har alltid vært den nettjenesten jeg har oppdaget mest ny musikk jeg liker via, og Discover-siden er en fin videreføring av det.

Dessuten legger LastFMs produktsjef Matthew Hawn for dage noen smarte tanker om fremtiden til musikktjenester i nevnte artikkel, og tar avstand fra såkalt «frictionless sharing» som Facebook introduserte da de introduserte samarbeidet med den svenske streamingtjenesten Spotiy nylig.

- Deling er implisitt. Det er hva mennesker gjør. Men å ha applikasjoner som deler for deg øker nødvendigvis signal-til-støy nivået, sier Hawn til The Next Web.

For min del var den automatiske delingen på Facebok av alt jeg lytter til på Spotify noe jeg slo av med en gang det ble introdusert.

Siden mange av oss lytter til mye musikk vi ikke har lyst til å dele med omverden, ikke minst i prosessen med å finne ny musikk vi liker, opplever jeg automatisk deling av alt man lytter til som ren spam.

Det har ingen verdi for meg, selv om jeg ikke har så mye mot at andre bruker funksjonen – det er bare unødvendig støy i nyhetsstrømmen på Facebook.

Jeg vil mye heller ha en musikkanbefaling når en venn har funnet noe de virkelig liker.

Det er utvelgelsen og de individuelle anbefalingene fra noen man stoler på som virkelig har verdi for meg i en verden hvor i nærmest drukner i en strøm av informasjon hver dag.

Tjenester som lærer smaken din å kjenne og gir deg anbefalinger på bakgrunn av dine musikkpreferanser eller på bakgrunn av de kriteriene du selv oppgir, som LastFM, LastFM Discover og en lang rekke andre nettjenester er nest best etter anbefalinger fra venner.

Jeg vil heller ha automatiserte anbefalinger basert på hva jeg ellers hører på, en å se strømmen av absolutt alt vennene mine hører på til enhver tid.

Hva med deg?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ny musikktjeneste henter inn rockestjerner som DJer for å nå «folk flest», men overbeviser ikke helt.

I formiddag kunne også nordmenn registrere seg på den nye, reklamefrie musikktjenesten Rara som ble lansert med brask og bram i London i går.

- De fleste digitale streamingtjenester, som Spotify, er utformet for folk som er teknologisk frempå og veldig interessert i musikk. Rara er utformet for de som ikke er teknologiske og ikke nødvendigvis vet akkurat hva slags musikk de vil lytte på. Du bare skriver Rara.com inn i adressefeltet på nettleseren din og kan med en gang spille av musikk etter hva slags humør du er i eller andre kriterier, ble det sagt fra scenen under den nye tjenestens pressekonferanse tirsdag som ble streamet på nett.

Saken fortsetter under bildet

Imogen Heap er første "redaktør" for den nye musikktjenesten Rara. AFP PHOTO Hector MATA

Rara har knyttet til seg kjente artister som en form for redaktører, og den første av disse, Indie-sangeren Imogen Heap, ble videointervjuet i forbindelse med lanseringen.

Gjennom hele lanseringsseansen ble det terpet på at Rara, i motsetning til eksisterende streamingtjenester, var «for folk flest».

Så det var veldig interessant å teste i dag hvordan det engelske selskapet Omnifone, som har utviklet Rara, tenker seg at musikkstreaming for de som ennå ikke benytter seg av slike tjenester ser ut.

Tjenesten er web-basert og du trenger ikke  å laste ned en egen avspillingsklient.

Men førsteinntrykket er glorete.

Sammenlignet med tjenester som norske Wimp i stilrent hvitt design, og svenske Spotify med ren, grå bakgrunn er Raras standardbakgrunn litt som å gå fra å lese den stilrene britiske avisen The Guardian til å lese den fargerike tabloiden The Sun.

Siden det er briter som står bak, så er fargevalget kanskje et så godt signal som noe om at målgruppen er «folk flest» og ikke de som kommer fra møblerte hjem. Men det skal sies at tjenesten enkelt lar deg velge din egen bakgrunn – fra det psykedeliske til det tilnærmet nøytrale.

Og selv om det er Raras fargeunivers og design som slår deg først når du logger deg på, er det litt urettferdig og begynne en gjennomgang av tjenesten der.

For du blir også møtt av et mye større utvalg av ferdiglagde lister og radiostasjoner satt sammen etter humør eller andre kriterier enn hva som inntil nylig var tilfellet f. eks på Spotify.

Det er helt sant at Spotify inntil nylig ga få umiddelbare og gode alternativer for de som ikke helt vet hva de vil høre på. Men de mange endringene Spotify har introdusert de siste ukene, deriblant den nye appsplattformen og den nye radio appen, har bedret dette betydelig.

Når det er sagt er terskelen for å begynne å bruke tjenester som Spotify og Wimp noe høyere enn hva den er for å begynne å bruke Rara.

Sistnevnte tjeneste har også priset seg lavere enn de to førstes 99 kroner i måneden i starten. Rara koster 10 kroner i måneden å abonnere på de første tre månedene. Deretter koster den 50 kroner måneden for å bruke på nett, og 99 kroner tilsammen om du også ønsker å bruke tjenesten på mobil.

Men her synes jeg også det er på sin plass og skille mellom Spotify og Wimp. Inntil Spotify lanserte de nyeste funksjonene sine bød Wimp på bedre valgmuligheter for de som ikke visste helt hva de ville høre på.

Allikevel er kanskje Rara hakket lettere å komme i gang med.

Det er også helt greit å lage egne spillelister her, og du kan dele musikk du liker til sosiale medier selv om det bare ser ut til å være til Facebook så langt.

Men jeg tar meg i å savne muligheten til å se hva vennene mine lytter til som med Spotifys Facebook-integrasjon (her tenker jeg på muligheten til å sjekke hva Facebook-vennene mine hører på, ikke musikk autopublisert til Facebook – en funksjon jeg slo av med en gang den kom).

Og så er det nok lett å gro litt fast i musikktjenestene man bruker siden de allerede kjenner musikkpreferansene dine og du slipper å fylle inn alt på nytt.

Men for de som ikke har latt seg overbevise til å begynne å bruke verken Spotify eller Wimp er Rara kanskje et godt alternativ.

Jeg opplevde en del mindre tekniske problemer da jeg testet tjenesten. Som litt dårlig lyd og at ikke alle funksjonene alltid responderte, men det kan være oppstartsproblemer.

I skrivende stund inneholder Rara  10 millioner låter, og et kjapt søk på en del litt mindre mainstream artister viser at de også har en del av dette – selv om utvalget ikke kan måle seg med Spotify.

Alt i alt synes jeg allikevel det var en helt grei tjeneste.

Den gir meg riktignok ikke noe jeg ikke allerede får andre steder, og har et designunivers jeg ikke er helt sikker på at jeg vil finne meg hjemme i, men så er nok tjenesten heller ikke myntet på meg.

Tjenesten kan bestilles via nettsiden Rara.com.

Hva synes du?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sett opp en egen radiokanal for helgens bursdag, eller lytt til kjendisenes egne spillelister.

I forrige uke ble det kjent at Spotify lanserer en ny app-plattform som lar tredjeparter, for eksempel medieselskap, lage egne tilleggsprogrammer, eller apps, til streamingtjenesten.

Foreløpig må du laste ned en egen testversjon av nye Spotify, som er  langt fra stabil, for å få tilgang til den nye apps-plattformen. Men det er ventet at Spotify vil rulle ut en oppdatert versjon til alle brukere i løpet av denne uken.

Norsk app sentral i Spotify-lansering

En av de mest spennende nye appene er norske Soundrop, som er utviklet av fire gründere i nært samarbeid med Spotify. Inge Andre Sandvik, daglig leder i gründerselskapet Soundrop AS, kaller appen den eneste rene appen som er født i Spotify-plattformen.

Soundrop lar deg blant annet sette opp din egen radiokanal, eller spot som det kalles i appen – for en fest eller bare kjedelig dag på jobben – og invitere festdeltagere eller kollegaer til å lytte sammen med deg.

På den måten blir det en form for sosial radio hvor du selv kan styre hva som spilles.

Du kan enten lytte til en del av de sjanger-baserte spotene som kommer med appen, eller du kan dra en av dine egne Spotify-spillelister over i appen og dermed sette opp din egen kanal.

Sosial radio med Facebook-venner

Når du har opprettet din egen kanal kan du enten invitere folk til å lytte via sosiale medier som Facebook og Twitter, eller invitere venner en og en.

I alle spotene kan du stemme på låtene du liker best og dermed skape en «sosialt intelligent» spilleliste, og du kan chatte med andre i «spoten» mens du lytter – ikke helt ulikt eksisterende tjenester som Turntable.fm.

Soundrop er bygget på toppen av to plattformer: Facebook og Spotify, og du logger deg på med Facebook profilen din «for å bruke den kontaktlisten din som er mest oppdatert», ifølge Sandvik.

Men det kunne i prinsippet vært en kjendis som inviterte deg inn i en spot for å lytte til en ny plate eller singel hvor de som lytter stemmer opp det de liker.

- Du får mye mer nærhet med fansen på den måten, uten å være på konsert. Vi har en avtale med Spotify som lar oss utvikle dette i en kommersiell retning på sikt. Men man må jo først vinne brukernes gunst, sier Sandvik.

Han ser for seg at denne typen markedsføringssamarbeid med artister og plateselskaper kan være en av flere måter å kommersialisere appen.

Alt i alt ser Soundrop ut som en lovende app, men den kan også få problemer med støy i den forstand at det ikke er sikkert alle brukere lager et hyggelig miljø i de forskjellige spotene. Vi ser allerede at ikke alle som poster musikk holder seg til sjangeren en gitt spot er dedikert til, og appen vil nok være tjent med en mulighet til stemme musikk ned så vel som opp.

Foreløpig er det også sånn at en spot du setter opp selv ikke er permanent: I det den siste brukeren forlater spoten blir den borte.

Avhengighetsskapende

For øvrig er  det er rart med nyvinninger av og til:

For etter å ha testet Spotify-appene til Dagbladet, The Guardian og Rolling Stone som lar deg spille av nye musikkalbum mens du leser anmeldelsen av dem kunne jeg aldri mer tenke meg å lese en anmeldelse uten å ha den muligheten.

Format og design variere mellom de tre appene, selv fortrekker jeg Dagbladets utforming, men her vil det sikkert være individuelle preferanser.

Rolling Stone og Dagbladet gir deg i tillegg spillelister fra musikkanmelderne sine, og med førstnevnte app får du også spillelister av rockestjerner som Mick Jagger og Tom Petty.

VG tenker i liknende baner og er i dialog med både svenske Spotify og norske Wimp om nye løsninger som kombinerer musikk og redaksjonelt innhold.

Personlige anbefalinger og humørbasert radio

Som jeg skrev da Spotify-plattformen ble lansert  før helgen var jeg spesielt begeistret for integrasjonen med LastFM. Det introduserer en ny, enkel og god måte  å oppdage ny musikk du liker i Spotify.

Men det er også fordi jeg har brukt LastFM i mange år og tjenesten dermed kjenner mine musikkpreferanser forholdsvis godt.

Et helt nytt og positivt bekjentskap er Moodagent.

Appen lar deg både lage spillelister utfra hvilket humør du er i, noe jeg ikke synes ga gode resultater, og spillelister utfra humøret i en sang – noe jeg synes ga veldig spennende resultater.

Ellers er det også nyttige apps som Songkick, som lar deg følge med på når favorittartistene dine har konserter i nærheten, og apps som Pitchfork og Billboard Top som jeg ikke helt har funnet noen nytteverdi i ennå.

I alle tilfeller gjenstår det å se om det faktisk er noen bærekraftig butikk i det hele.

Enn så lenge er alle nye Spotify-apps gratis, men flere, som norske Soundrop, hinter om at de er lovet muligheter til å kommersialisere appene etter hvert.

Men før det må de, som Soundrop-lederen sier, vinne brukernes gunst – og det gjenstår også å se i hvilken grad de nye appene vil gjøre det.

Hva synes du?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nye apps som LastFM gjør Spotify mer attraktiv for musikkelskere.

Husker du LastFM? Musikktjenesten som var skikkelig i skuddet lenge før streamingtjenester som svenske Spotify så dagens lys?

For meg var det en personlig musikkrevolusjon da jeg oppdaget tjenesten rundt 2003:

Det var rett og slett den beste måte å dele spillelister med gamle og nye venner på nett, og ikke minst var det en fantastisk måte å oppdage ny musikk på.

Utfyller Spotify

Det siste er noe Spotify har manglet.

Riktignok har man kunnet utforske venners Spotify-spillelister. Dessuten, etter Spotify ble integrert i Facebook ser man hva ofte hva slags låter venner hører på enten man vil eller ikke.

Men LastFMs anbefalingssystem som automatisk gir deg nye anbefalinger basert på hva slags musikk du hører på er en suveren måte å oppdage nye musikk på. Last.fm husker hva slags musikk du liker, organiserer smaken din og tipser deg om nye artister.

Kombinasjonen av det anbefalingssystemet og engasjerte nettsamfunn av musikkelskere gjorde LastFM til en av de mest spennende musikktjenestene på nett en gang i tiden.

Men tjenesten mistet veldig mange av fansene sine da de innførte brukerbetaling i 2009. Designendringer har også påvirket populariteten dens før den kom i et nytt, og mye bedre design med mer funksjonalitet nylig.

Din skreddersydde radiokanal

Men en LastFM-app i Spotify som benytter LastFMs anbefalingssystem vil være et stort pluss for begge tjenester. Det vil potensielt også gi Spotify en god radiofunksjon:

Den svenske tjenestens radiofunksjon har et ganske begredelig utvalg, mens LastFMs radio, som lar deg skreddersy din egen radiokanal bygget rundt det du har i musikkbiblioteket ditt, er i en klasse for seg.

Det er selvsagt bare et av tilleggsprogrammene som ble annonsert da Spotify i går avdekket sin nye app-plattform som lar utviklere bygge applikasjoner på toppen av den svenske tjenestens musikkbibliotek.

Andre lovende apps for musikkelskere er de fra medier som Rolling Stone og The Guardian som skal gi deg  spillelister fra kjendiser og musikkanmeldelser hvor du selv kan lytte til det anmeldte albumet samtidig.

Eller apps som gir deg oversikt over når favorittbandet ditt har konserter i nærheten og muligheten til å kjøpe billetter.

Slike apps vil gi betydelig økt nytteverdi for brukerne, gjøre at Spotify-brukere vil bruke mye mer tid på Spotify og skape mer lojale betalende abonnenter.

Skuffet over Spotify-lanseringen

De nye appene er HTML5-baserte apper som vil kjøre i Spotifys desktop klient.

For de som håpet på en nettbasert versjon av Spotify ble ryktene om en slik i forkant av gårsdagens lansering ikke bekreftet. Det ble heller ikke ryktene om videobasert innhold og lang rekke andre spekulasjoner av hva vi kunne vente oss.

Janko Roettgers, som skriver for den amerikanske teknologibloggen Gigaom, er skuffet. Han mener Spotifys nye app-plattform er lite å rope hurra for.

Hevder Spotify vil spille Facebook

«Det er ikke en åpen plattform. Utviklere er nødt til å få appene deres godkjent av Spotify… Det er ingen klare fordeler for utviklere ved dette… Spotify ønsker å spille Facebook og ha utviklere som lanserer ting inne i deres økosystem – men de gir ikke utviklerne noe insentiv til å gjør det,» skriver han.

Han konkluderer med at dette er rent maktspill: Slik han toker det ønsker Spotify bare å bli en ny stor plattform som kan diktere betingelser for appsutviklere.

Det har han for så vidt et poeng i.

Men et slikt lukket univers står i skarp kontrast til Spotify-sjef Daniel Eks programerklæring om at Spotify «vil at musikk skal være som vann: Tilgjengelig over alt.»

Det utsagnet gir grunn til å tro at vi vil se en mer distribuert strategi hvor Spotify også blir tilgjengelig på en lang rekke nye plattformer, som vi  har sett med Facebook-integrasjonen.

Som forbruker synes jeg uansett at den varslede app-plattformen er godt nytt. Den gir nye dimensjoner og mye mer nytteverdi til tjenesten (Du kan laste ned en testversjon av Spotify med apps her)

Og det trenger den virkelig.

For det er ingenting som tyder på at musikkrigen på nett vil bli mindre intens med det første.

I denne krigen slåss det lille svenske oppstartsselskapet Spotify med nettgiganter som Apple, Google og Amazon , og til syvende og sist er det selskapet som klarer å gi forbrukerne mest nytteverdi som vil vinne.

Les også:

Walter Mossberg anmeldelse av Apples iTunes Match (på engelsk) som gir Apple et stort fortrinn over nettbaserte lagringstjenester for musikk og annet innhold fra Amazon og Google.

Hva synes du?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Apples Steve Jobs svarte selv på kundehendvendelser. Ny bok samler deler av korrespondansen.

Den nylig avdøde Apple-grunnleggeren involverte seg i nesten alle deler av Apples virksomhet.

Ikke bare svarte han tidvis på kundehendvendelser til Apple, han involverte seg til og med i kundeservicen til telefonselskapet AT & T – en tidlig samarbeidspartner for iPhone i USA.

Saken fortsetter under bildet

Fotomontasje: AP Photo/Andrew Medichini

For de som har fulgt Apple lenge kommer det neppe som en nyhet at Jobs av og til svarte på kundehendvendelser selv da han var toppsjef.

Men en ny Kindle-bok samler sammen deler av denne korrespondansen. Boken gir en bedre ide av i hvilken grad Jobs engasjerte seg i slikt.

«Letters to Steve: Inside the E-mail box of Apple’s Steve Jobs», er skrevet og satt samme av Mark Millian, teknologiskribent hos CNN, og er en selv-publisert Kindle-bok hos Amazon. Boken er basert på e-post svar fra Jobs og på intervjuer med kunder og fans Jobs kommuniserte med.

Se eksempler på Steve Jobs’ korrespondanse med kunder her (på engelsk).

Men ikke alle disse e-postene gir et flatterende bilde av Jobs, en del demonstrerer også hvordan han ofte kunne avspise eller fornærme folk og var en dyktig manipulator.

Boken ser ut til å gi noe av det samme sammensatte bilde av Jobs som Walter Isaacsons offisiell Steve Jobs’ biografi, om enn mye mindre bearbeidet og fra en annen vinkel (Jeg har lest deler av begge bøkene, men er ikke ferdig med noen av dem).

Denne type bøker, om forskjellige sider ved Steve Jobs, er selvsagt noe vi kommer til å se mye mer av. Spørsmålet er hvem som klarer å tegne det mest sannferdige bildet av Jobs.

Isaacsons biografi, som også vil utgjøre grunnlaget for en filmversjon West Wing-manusforfatter Aaron Sorkin er en het kandidat til å skrive manuset for, har fått blandet mottagelse,

«Forfatteren (som er en selverklært Apple-fan) blir for lite opptatt av å løfte blikket og se Apples utvikling i lys av bredere teknologitrender. Så nei, boka får meg ikke til å skjønne hvordan Jobs’ epokegjørende Macintosh kunne tape i markedet for den langt døllere PCen fra IBM, for eksempel,» skrev teknologiskribent, forfatter og VG Helg-spaltist  Eirik Newth.

Dagbladets Jan Omdahl var lite imponert, og Digis Sigvald Sveinbjørnsson var heller ikke helt overbevist av Isaacsons Jobs-biografi.

Programvareutvikler og bloggepioner Dave Winer, som jobbet som programmerte for Apple II, Apple III og Mac, skriver i en interessant bloggpost, republisert hos Wired, at han skulle ønsket seg en med mer teknisk innsikt enn Isaacson.

Det er neppe mulig å skrive en Jobs-biografi som vil tilfredsstille alt fra ihuga Apple-fans til Apple-hatere eller de som ikke kjenner selskapets historie overhodet.

Men betyr ikke at vi ikke kommer til å se mange flere prøve på nettopp det i tiden fremover.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Vi må tenke som de nettkriminelle hvis vi skal klare å stoppe nettkriminalitet, hevder ny bok.

Hvem skulle trodd nettkriminelle våget å avholde sin egen, internasjonale kredittkortsvindel-konferanse i Ukraina i 2002? Eller at stjålet kredittkortinformasjon og brukerveiledninger for nettsvindel utveksles over en lav sko på utallige internasjonale nettfora?

Å lese britiske Misha Glennys «Dark Market: Cyberthieves, Cybercops and You» føles litt som å lese en science fiction roman.

En følelse som forsterkes av et rollegalleri hvor hovedrolleinnehaverne er superintelligente, mistilpassede hackere som opererer under navn som Iceman og Matrix001.

Dessverre er ikke boken science fiction.

Den britiske historikeren og journalisten Misha Glenny gir en fascinerende innsikt i nettkriminelle miljøer i sin nyeste bok. Foto: Kristine Løwe

Truslene fra nettkriminalitet – enten det er kredittkortsvindel mot forbrukere eller industrispionasje hvor kriminelle stjeler høyt verdsatte bedriftshemmeligheter – er høyst reelle.

Norsk fokus på datasikkerhet

Det fikk vi ikke minste en norsk påminnelse om under Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSMs) konferanse denne uken:

- Offentlig datasikkerhet er en stor bløff, hevdet Direktør i IKT-Norge, Per Morten Hoff.

- Sikkerhetssituasjonen i Norge er forverret, fastslo forsvarsminister Espen Barth-Eide (Ap), mens Justisminister Faremo sa at politiet ville få sitt eget datakriserespons-team for å avverge nettangrep.

- Vi trenger hackere som kan beskytte oss

I dagens datadrevne samfunn er nettkriminalitet dessverre i ferd med å bli en stadig mer aktuell trussel som rammer alt fra den enkelte forbrukere til bedrifter og statlige institusjoner.

I en slik virkelighet vil «datanettverk og datasystemer aldri være trygge med mindre de beskyttes av avansere hackere,» hevder Glenny i boken.

Boken henter navnet sitt fra et notorisk nettforum for nettkriminelle, og er basert på lange intervjuer med hovedaktørene  i forumets vekst og fall.

Nettbasar for nettkriminelle

Forumet Dark Market, lansert i 2005, ble en basar for utveksling av stjålne bankkort, stjålet kredittkortinformasjon, brukerveiledninger i forskjellige former for nettkriminalitet – og utstyret til å begå slikt.

På det meste hadde forumet 2500 registrerte medlemmer, men det ble stengt ned i 2008 i kjølvannet av en langvarig undercover-operasjon under ledelse av FBI og FBI-agent  Keith Mularski.

Under navnet «Master Splyntr» ble Mularski til og med en av forumets moderatorer, og samlet inn masse informasjon som ledet til at flere av bakmennene ble arrestert.

Glenny gir oss historien både fra Mularski og etterretningsfolkenes side, og fra mange av de som havnet bak lås og slå.

Fremstillingene til de forskjellige aktørene må selvsagt leses ut fra deres agenda, og tas med minst en klype salt, men resultatet er en bok som gir en fascinerende og skremmende i innsikt i deler av de nettkriminelle miljøene og truslene de representerer.

Fra etisk hacker til notorisk nettkriminell

En av de mest urovekkende sidene ved boken er historier som den om Iceman eller Max Vision, tidligere Max Butler. Vision startet karrieren sin som en av Silicon Valleys mest respekterte datasikkerhetskonsulenter.

Han satt også opp nettsiden whitehats.com som  var dedikert til å hjelpe folk og selskaper til å sikre seg mot nettangrep, og hjalp blant annet FBI med å identifisere datasikkerhetstrusler gratis.

«White hats» er en betegnelse på de lovlydige hackerne, også kalt etiske hackere, Glenny mener vi trenger flere av for å teste og sikre datasikkerheten i IKT-systemer slik at såkalte «black hat» hackere, også kalt crackere, med kriminelle hensikter ikke lykkes med angrep mot dem.

Men i IKT-systemene Vision testet for amerikanske myndigheter etterlot han ofte et lite sikkerhetshull bare han kunne penetrere som en slags signatur. Da den «signaturen» ble oppdaget, bar det rett til fengsel for en toårig fengselsstraff for Vision.

I fengsel havnet han sammen hardbarkede kriminelle, noe som ble starten på den notoriske karrieren til Visions nye black hat alterego «Iceman».

- Myndigheter bidrar til å skape nettkriminalitet

Glenny mener dette er et av flere eksempler på at rettssystemene i Europa og Nord-Amerika bidrar til å skape mer nettkriminalitet med måten de behandler hackere – selv de som tas for det Glenny hevder er relativt uskyldige streker bare ment å demonstrere eget geni.

Myndighetene reagerer gjerne med å gi nettkriminelle tunge fengselsstraffer og begrense tilgangen deres til datamaskiner, noe som ifølge Glenny er en stor feil gitt hackernes psykososiale profil.

- De fleste hackere er veldig unge, psykologisk sårbare og kan bli ledet inn i ulovlige jobber før deres moralske kompass er fullt utviklet. Å låse dem inne med tunge kriminelle kan ha en svært uheldig effekt, sa han da jeg intervjuet ham for denne saken sist uke.

- Nettkriminelle er ikke som andre kriminelle

- Hackere ligner overhodet ikke på tradisjonelle kriminelle. De er i all hovedsak menn, ufattelig smarte, unge og finner det lettere å forme relasjoner på nett enn i det virkelige livet. Mange av dem demonstrerer symptomer på Aspergers syndrom eller andre former for autisme, og mange snubler inn i kriminelle miljøer mer eller mindre ved en tilfeldighet, fortsatte han.

Glenny mener samfunnet bør anstrenge seg for å rehabilitere kriminelle hackere og utnytte ressursene de sitter på bedre.

Men her ligger også kjernen til et av problemene med boka.

Ensidig fokus

I all hovedsak er det en bok om unge, mistilpassede menn som først og fremst er involvert i industrialiseringen av kredittkortsvindel.

Boken hinter flere steder om at det er glidende overganger mellom forskjellige former for nettkriminalitet – deriblant kredittkortsvindel, industrispionasje, datainnbrudd i banker, til og med store nettangrep mot et lands infrastruktur fra et annet lands etterretning.

Men det meste av fokuset ligger på kredittkortsvindel, og med hvor blide øyne man ser på det handler vel gjerne også om når man sist gang ble utsatt for det selv.

Krimroman fra virkeligheten

Dessuten er boken belemret med tidvis lemfeldig omgang med tekniske begreper.

Det er en styrke at man på ingen måte trenger å teknisk innsikt for å ha glede av denne boken, men for de som har slik innsikt kan til tider direkte misvisende forklaringer av tekniske begreper svekke bokens troverdighet.

Tidvis er boken også litt rotete i sitt heseblesende jag over utallige landegrenser og et betydelig persongalleri.

Men samtidig er den like spennende som enn krimroman, om ikke mer spennende:

Dette er ingen fiksjon, slaget står om vår fremtid.

Les også:

• Alle kan hackes

• Kostnadene av nettkriminalitet (grafisk fremstilling, på engelsk)

«Dark Market: Cyberthieves, Cybercops and You» er så langt ikke oversatt til norsk, men er tilgjengelig bla i Kindle-utgave på Amazon for $20.65. Ironisk nok er Kindle-utgaven av boken dyrere enn både hardcover- og pocketutgaven.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

«Alle» vil drive musikkbutikk på nett, men amerikansk lovforslag truer nye musikktjenester.

Natt til torsdag åpnet Google endelig sitt svar på musikktjenester som  Apples iTunes,  Amazons Cloud Drive og Spotify.

Dårlig mottatt

Google Music vil la deg kjøpe nye sanger og album til samme priser som hos Apples iTunes, og laste opp og streame musikk du allerede eier.

Les mer om den nye tjenesten hos Computerworld her.

Googles nyvinning gjør riktignok lite andre tjenester, som f.eks Amazons Cloud Drive, allerede tilbyr, og mange var skuffet over den nye tjenesten – som så langt bare er tilgjengelig i USA.

Men «Ikke vær for skuffet», skriver teknologibloggen TechCrunch, og hevder at alle Googles produkter er lite imponerende i starten for deretter å utvikles gradvis til populære tjenester.

Det kan så være.

Lovforslag vil gjøre nettselskaper til rettighetspoliti

Langt mer alvorlig enn dårlig mottagelse er det amerikanske lovforslaget Stop Online Piracy Act (SOPA), som skal bekjempe piratvirksomhet på internett.

Hvis forslaget vedtas får nettilbydere, nettjenester, søkemotorer og til og med betalingsselskaper ansvaret for å overvåke brukerne sine, og sørge for at de ikke deler innhold de ikke eier. Det blir også nettilbyderes ansvar å stenge tilgangen til nettsider som bryter opphavsrettigher.

Les mer om flere urovekkende konsekvenser av SOPA i dagens VG.

Dårlig «rettighetspoliti» kan bli straffet

Hvis disse selskaper som f.eks Google og Amazon, ikke er flinke nok til å leke rettighetspoliti og sørge for at tjenestene deres ikke benyttes til å dele ulovlig innhold, kan det få negative konsekvenser for selskapene selv.

Nå har selvsagt tjenester som iTunes, Google Music og Amazon Cloud Drive brukeravtaler som strengt forbyr brukerne å laste opp innhold de ikke allerede eier.

Men hvordan kan de effektivt kontrollere dette, og hvor mye vil det koste dem?

Et skritt frem, to tilbake

Det er flott å se at nettjenester tar på seg å skape nye løsninger som gjør det enklere og mer attraktiv å betale for musikk på nett, og med det bidrar til skape en levedyktig fremtid for musikkbransjen i digitalalderen.

Så får det heller være at det til tider ser ut som om alle løper i flokk, og mange av de nye løsningene ligner hverandre.

Men hvis slik nyskapning skal straffes ved at innovatørene får ansvaret for å gjøre, og ikke minst finansiere, den jobben  vanlig politi ikke klarer, kan hele nettøkonomien bryte sammen.

Og så er vi med ett kanskje tilbake til der vi var, med en situasjon hvor gode betalingsløsninger på nett er en mangelvare.

Hvis da ikke nettselskapene klarer å «innovere» seg ut av problemet ved å skape nettløsninger som overvåker oss enda mer inngående enn de fleste av disse nettselskapene allerede gjør i dag.

Det er vel neppe noe å juble for

I mellomtiden er det bare å håpe at amerikanske politikere tar til fornuften og ikke vedtar SOPA. En enkel forklaring av lovforslaget  og de alvorlige konsekvensene det kan ha får du i denne videoen:

PROTECT IP Act Breaks The Internet from Fight for the Future on Vimeo.

Hva tror du?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fritt Ords bloggstipend har brakt nye, viktige stemmer inn i det offentlige ordskiftet.

I fjor høst delte  ytringsfrihetsinstitusjonen Fritt Ord ut 2,5 millioner til 16 forskjellige bloggprosjekter som skulle «øke meningsbrytningen i Norge».

Utdelingen var kontroversiell blant annet fordi en del av prosjektene som fikk støtte lignet mer på små nettaviser en de personlige redigerte bloggene Fritt Ord skrev de ville støtte i utlysningsteksten.

Pasientaktivister som setter dagsorden

Men ett år senere synes jeg det nettopp er stipendene til noen av de personlige bloggene som har vært de mest vellykkede tildelingene.

Hvis målet var økt meningsbrytning og bredere samfunnsdebatt er det spesielt de personlige redigerte bloggene til pasientaktivistene Maria Gjerpe og Anna Tostrup Worsley, og Afghanistan-bloggen til journalist Anders Sømme Hammer , som har lykkes med å bringe nye perspektiver inn i samfunnsdebatten.

Spesielt vil jeg trekke frem Gjerpe og Worsley som fikk 80,000 hver for å skrive om kronikeres møte med helse- og trygdesystemet.

Saken fortsetter under bildet

Pasientaktivister som Maria Gjerpe og Anna Torstrup Worsley bruker internett effektivt for å sette kronikeres utfordringer på agendaen. Foto: GRO BØ / SCANPIX

Begge har markert seg som sterke og viktige stemmer i den offentlige debatten rundt dette.

Mange av temaene de har tatt opp på bloggene Marias Metode og Diagnostisert.no har rullet videre i avisspalter og i debattprogrammer på TV- og radio.

Da regjeringen avhold sin konferanse om Inkluderende Arbeidsliv (IA-avtalen) nylig, satt Worsley på første benke ikledd T-skjorte med påskriften «I’m blogging this» og liveblogget første del av konferansen.

Anna Tostrup Worsley. Foto: Privat

Hver gang arbeidsminister Hanne Bjurstrøm snakket om tiltak rettet mot kronikere og langtidssyke holdt Worsley opp plakaten «Inkluder meg», i protest mot at de tilstede virket mer opptatt av å snakke om kronikerne enn å snakke med de.

Worsley har blant annet engasjert seg sterk i hvor vanskelig det er å få muligheten til å jobbe når man er kroniker. Gjerpe på sin side har skrevet mye om det er å være lege, mor og lide av kronisk utmattelsessyndrom (ME).

Gir stemme til viktige brukergrupper

Begge har brukt sosiale medier som blogg, Twitter og Facebook utrettelig til å rette søkelys mot utfordringene rundt det å være kronisk syk og ikke bli tatt på alvor i møte med  helse- og trygdevesenet.

Med det gir de ansikt til erfaringer som altfor ofte avfeies som ubetydelige unntak i et land som liker å se seg selv som verdensmester i velferd, som den beste av alle verdener.

Nå skal det sies at jeg selv har hatt et brutalt møte med helsevesen og byråkrati etter en alvorlig bilulykke som 17-åring, så problemstillingene Worsley og Gjerpe tar opp er noe som har stor klangbunn hos meg personlig.

Jeg skulle virkelig ønske sosiale medier fantes da jeg var 17.

For da jeg fortalte om mine erfaringer i lokalavisa var de eneste resultatene at jeg 1) ble stemplet som en vanskelig pasient av sykehuset, og 2) ble nedringt av folk som hadde opplevd langt verre ting enn meg.

Men det var 1994, bloggen var ennå ikke oppfunnet, og jeg følte meg så maktesløs i møte med systemet at jeg  flyttet utenlands for å klare å stå på oppreist gjennom forsikringsoppgjøret.

Derfor synes jeg det er ekstra flott at vi får slike pasientstemmer som Worsley og Gjerpe inn i den offentlige debatten.

Mener Fritt Ord-midler er avgjørende

Selv sier Worsley at hun aldri ville ha turt å begi seg ut i den offentlige debatten uten støtten fra Fritt Ord.

- Jeg hadde ikke våget å begi meg ut i den kruttønna uten den støtten siden jeg gir så mye av meg selv, jeg bruker min personlige sykdomshistorie aktivt, og visste at jeg ville få mange negative reaksjoner på det. Jeg visste at det også ville koste mye smerte, blod og tårer, sier Worsley, som sliter med mye smerter fra leddgikt og ryggskader etter en dramatisk trafikkulykke.

Hun har også skrevet boken «Kronisk» om sin sykdomshistorie, eller det hun kaller sin «karriere som profesjonell pasient».

- Erfaringer som tidligere bare nådde dine nærmeste venner og familie kan med en blogg nå millioner. Dessuten ser vi ofte at det har mye større autoritet, og er lettere å relatere seg til, når folk skriver om sine opplevelser i førsteperson enn når medier skriver om de samme opplevelsene i tredjeperson, sa Ida Jackson, en av Norges mest profilerte bloggere, da jeg snakket med henne i forbindelse med en bloggkåring for VG Helg forrige uke.

Worsley og Gjerpe har brukt disse mulighetene til det fulle.

De er langt fra de eneste norske bloggerne som bruker sosiale medier effektivt til formålet de gjør.

Jeg er veldig klar over at Norge har mange gode pasientblogger, og spesielt ME-blogger.

Bredere samfunnsdebatt

Men stipendet fra Fritt Ord har gjort det mulig for begge å satse mer dedikert på dette. Det har absolutt bidratt til økt meningsbrytning, og de to er de av stipendvinnerne jeg i størst grad har sett klare å sette temaene de tar opp på dagsorden.

En annen av Fritt Ord-bloggerne jeg har sett gjøre dette er Anders Sømme Hammer med sin blogg fra hverdagslivet i Afghanistan.

Det er en blogg som har gitt oss et mye bredere innblikk i situasjonen i landet enn hva vi vanligvis får gjennom mediene. Men Sømme Hammer er også journalist av yrke, og bloggen hans har en annen funksjon enn bloggene til Worsley og Gjerpe. Den fungere mer som et supplement til det journalistiske arbeidet han gjør fra landet.

Andre av Fritt Ord-stipendiatene som bidrar til å gjøre samfunnsdebatten bredere er Pål Hivand med bloggen Advarsel om varslerproblematikken og Jan Arild Snoen med sin ofte godt faktabelagte mediekritikk for Minerva. Men i disse to tilfellene skal det for ordens skyld sies at jeg kjenner begge personlig.

Alt i alt synes jeg allikevel det er Worsley og Gjerpe som i størst grad har klart skape samfunnsdebatt av de 16 prosjektene.

Forsinket oppstart

Et problem med flere av prosjektene, deriblant Walid al Kubaisis gruppeblogg Opplyste Muslimer og Morten Øverbye og Jan Thoresens Desk.no er at de har kommet i gang så sent at det er litt tidlig å si noe om deres evne til å løfte den offentlige debatten ennå.

De vil kanskje kunne ha større påvirkning på sikt.

Hvis det da ikke er slik at det er de personlige bloggene, og ikke de mer journalistiske prosjektene som bare samler sammen forskjellige stemmer om et gitt tema, som har størst påvirkningskraft.

Evalueringsperioden for Fritt Ord-bloggerne selv, det vil si fristen for å levere en egen rapport, er allerede over. Juryens evalueringen er derimot utsatt til nyåret siden mange prosjekter kom sent i gang.

Men en ting skal Fritt Ord ha:

Støtten til pasientaktivister som Worsley og Gjerpe har bidratt til at vi har fått viktige brukerstemmer inn i det offentlige ordskiftet. Stemmer som konsekvent og uredd snakker om hvor vanskelig det er å bli tatt på alvor som kroniker, å bli møtt med respekt i møtet med helsevesen og NAV.

Vi trenger slike stemmer i Norge:

Jeg håper virkelig at politikerne lytter.

Hva synes du?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Google benekter at de lager mini-Facebook, men lanserer ny Facebook-lignende funksjon.

- Google lager sin egen mini-versjon av Facebook, hevdet Facebook-sjef Mark Zuckerberg, med referanse til Googles sosiale nettverk Google+, i et langt TV-intervju i natt.

Det benektet Googles produktsjef Bradley Horowitz på det sterkeste til Bloomberg, og sa at søkemotorgiganten var «henrykt over å bli undervurdert» av sin konkurrent.

Ironisk nok falt den uttalelsen samtidig som Google lanserer egne sider på Google+ for merkevarer, enten det er bedrifter eller personer – en funksjon som er nesten identisk med Facebook-sider.

Den nye funksjonen lar deg opprette en side for f. eks selskapet, produktet eller organisasjonen din for mye av det samme formålet som på Facebook, nemlig markedsføring og kundekommunikasjon.

Les mer om hvordan du gjør det her (på engelsk), og mer om  Google+ her.

Eksempelvis  var produsenten av den nye filmen om The Muppets en av de første som opprettet en siden på Google+, noe de fra før av også har på Facebook.

Da Google+ ble lansert i begynnelsen av juni tillot de ikke slike sider for merkevarer, og fjernet forsøk å opprette sider for merkevarer.

Nå rulles nettverkets side-funksjon gradvis ut, noe som vil si at ikke alle som prøver å opprette en side vil kunne gjøre det med umiddelbart. Noen vil få beskjed om å prøve igjen litt senere.

Så hvordan er Google+ sider forskjellige fra Facebook-sider?

For det første er det fortsatt på Facebook folk flest er.

Google+ rundet kanskje 50 millioner brukere for en stund tilbake, men diskusjonene her er smale, nisjepreget og teknologientusiastene dominerer fortsatt – litt på samme måte som de gjorde det i Twitters tidlige dager.

Etter at Google+ ble åpnet opp for alle er det også blitt mye spam her.

Google+ innlogging. Bilde: AFP PHOTO/Nicholas KAMM

Men der Google+ kan ha et fortrinn, og der Googles planer sannsynligvis avviker fra Facebooks, er i forhold til antall tjenester nettverket binder sammen.

Alle Google produkter – fra Gmail, til Google Docs, You Tube og Google Maps – vil på sikt innlemmes i Google+

Det kan gi bedrifter og organisasjoner, eller f. eks utdanningsinstitusjoner, en mye større verktøykasse for å samhandle på en enkel og effektiv måte med kunder, støttespillere eller studenter via en Google+ side.

På sikt vil Google også la deg navigere fra direkte fra vanlig Google-søk til en Google+ side ved å sette + foran merkevarnen du søker etter, f.eks +pepsi  (mer om det her).

Google ønsker, som jeg tidligere har skrevet om, at Google+ skal bli operativsystemet som organiserer alt du gjør på nett, på samme måte som  operativsystemet på datamaskinen din er rammeverket alle andre programmer kjører på.

Der kan Google lett få nye problemer med konkurransemyndighetene, for det vil gi Google en enda mer dominerende posisjon en selskapet har i dag på nett.

Nå er det fortsatt en lang vei frem dit. Enn så lenge har Google+ langt igjen for å bli et massefenomen på samme skala som Facebook, og mye kan skje underveis.

Men at det er en ambisiøs visjon kan ingen benekte.

Spørsmålet er hvem som har de beste forutsetningene for å klare å bli din inngangsportal til internett – noe Google, Facebook og Apple alle drømmer om – eller om det vil bli med drømmene og internett vil bli mer, og ikke mindre, fragmentert på sikt.

Hva tror du?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er uholdbart at politiets datasystem ennå ikke kan håndtere en straffelov vedtatt i 2009.

Jeg var neppe den eneste som steilet i dag morges over nyheten om at datatrøbbel hindrer maksstraff for Anders Behring Breivik.

Norgeshistoriens verste terrorist kan ikke dømmes til maksstraff etter terrorparagrafen fordi politiets datasystemer er utdaterte og ikke i stand til å håndtere den nye straffeloven:

Er det mulig?

Men tidligere IT-konsulent og teknologijournalist Anders Brenna er ikke overrasket (saken fortsetter under bildet).

Justisminister Knut Storberget har mye å svare for når det gjelder politiets utdaterte datasystemer. Foto: Morten Holm / Scanpix

- Det kommer ikke akkurat som en nyhet, det er mange lik i skapet når det gjelder politiets datasystem. Grunnstrukturen i systemet er så gammel at det ikke finnes support for det lenger fra Microsoft. Systemet bygger på operativsystemet Windows NT 4.0, sier han.

Windows NT 4.0 kom ut i 1996.

Det er heller ikke første gang begrensningene i dette utdaterte datasystemet kommer i søkelyset. VG Nett har blant annet skrevet om hvordan det gjør det vanskelig å stoppe kriminelle bander.

Alt dette anno 2011 i et av verdens rikeste land.

Nå er det heldigvis i ferd med å skje noe her.

For litt under to uker siden ble det kjent at Windows NT 4.0 skal pensjoneres og erstattes med nyere løsninger. Men det er et omfattende prosjekt som etter planen ikke vil være sluttført før i første kvartal av 2013.

I mellomtiden har de eksisterende dataløsningene altså ingen funksjoner som lar politiet iverksette terrorparagrafen fra 2009, og Justisdepartementet har konkludert at Breivik følgelig under ingen omstendigheter vil kunne behandles i henhold til den.

Situasjonen minner mye om en molbohistorie.

Du vet, vandrehistoriene om disse folkene som er så enkle og enfoldige at de rett og slett er dumme i all sin naivitet.

For hvordan kan vi være så naive at vi så lenge har nedprioriterer å investere nok i noe som er så essensielt for effektiv lovhåndtering og kriminalitetsbekjempelse som politiets datasystem?

Vedtak som ikke iverksettes er lite verdt

I dagens datadrevne informasjonssamfunn er det jo blitt sånn at hvis ikke datasystemet inneholder funksjoner for det, en måte å få gjort det man skal gjøre, så får man rett og slett ikke gjort det.

Politikerne kan vedta en ny straffelov og at denne skal tre i kraft i 2012 så mye de vil, men det hjelper lite om ikke også iverksettingen av den prioriteres.

Siden de nå ikke har funnet for godt å gjøre det, sitter vi her med en straffelov fra 2009 som politiet fortsatt ikke kan iverksette fordi datasystemet deres ikke gjør det mulig.

Det må jo vitne om en naivitet om utfordringene i samfunnet vi lever i, eller er det viktigere å vedta noe enn å faktisk iverksette det?

Absurd situasjon

Et resultat av manglende iverksettelse er nå at Norgeshistoriens verste terrorist ikke kan dømmes etter terrorparagrafen fordi politiets datasystem mangler kommandoer for å behandle slik lovgivning.

Det er litt som da jeg i studietiden ble satt til å utbetale forfatterhonorarer med et datasystem som verken tillot forfattere å dø eller ha arvinger.

Det er surrealistisk nok om en forfatterarving ikke får utbetalt honorar de har krav på ifølge loven på grunn av et datasystem som ikke er tilpasset jobben det skal gjøre.

Men at politiet ikke kan iverksette vedtatte lover, eller dømme terrorister til strengest mulig straff, fordi datasystemet ikke har en funksjon for det er så absurd at det nesten er umulig å ta inn over seg.

Det er ikke for ingenting at beskrivelsen av en molbo ikke er så ulik hvordan utlendinger ofte ser nordmenn:

Så blåøyde i sin naivitet at det grenser til ren og skjær idioti.

Hva synes du?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende