Facebook en trøst i tragiske timer

Når tragedien først rammer er det en trøst at sosiale medier vever verden tettere sammen.

- Søsteren min ringte meg fra Tokyo i dag og gråt. Selv føler jeg meg skyldig fordi jeg er så selvvisk at jeg ønsker å redde livene til vennene og familien min [i Tokyo] og er maktesløs i forhold til å gjøre noe for de som bor i nord [de verst rammede områdene].

Ordene tilhører en japansk venninne jeg bodde sammen med i London for drøyt ti år siden, forklaringene som står i [ ] er mine

Takket være Facebook
vet jeg at hun fortsatt bor i Europa (teksten fortsetter under bildet)

Foto av Global Voices Japansk-språklige redaktør <a href=
Foto: Scilla Alleci, Global Voices, reprodusert her under en CC BY 3.0 lisens

Takket være Facebook kunne jeg slå opp profilen hennes med en gang jeg hørte om tragedien i Japan på fredag, og få vite at hun ennå ikke var kommet gjennom til venner og familie.

Takket være Facebook kunne jeg følge med på at venner av henne jeg kjente fra tiden i London, utvekslet informasjon, støtte og bekymring på Facebook-veggen hennes, og at hun – takk og lov – fikk kontakt med venner og familie senere på dagen.

Våre veier møttes da hun, som den eneste, dukket opp på visning da jeg og daværende samboer flyttet fra hverandre sommeren 2001. Hun er en av få jeg kjenner fra den tiden som jobbet ennå lengre dager enn hva gjorde, og etter å ha delt leilighet i drøyt tre år føler jeg at jeg også kjenner familien hennes.

Jeg har snakket mye med foreldrene hennes, som driver en restaurant i Tokyo, over telefonen, og delt hennes mange bekymringer for og frustrasjoner over familien så langt borte. Hun var også blitt en kjent stemme for familien min i Norge.

Det er en tragedie av ufattelige proposisjoner som nå utspiller seg i Japan, og det er ingen trøst i at folk man bryr seg om har det vondt og vanskelig.

Men det er en trøst å vite hvor de er, vite akkurat hvordan de berøres av tragedien.

Det er en trøst i ikke å gå å lure på om vedkommende er i Japan eller et annet sted i verden, og aldri få vite om det hvordan det gikk.

Så i stunder som denne føler jeg meg dypt takknemlig for hvordan sosiale medier vever verden og ulike biter av livene våre tettere sammen.

Sist gang en tragedie rammet ubehagelig «nær mine»  var Facebook fremdeles forbeholdt college-studenter, Twitter fantes ikke.

Da en serie terrorangrep rammet London 7. juli 2005, hadde jeg nettopp flyttet hjem til Norge etter drøyt fem år i byen.

Jeg mener å huske at mobilnettet i London var nede. I det minste fikk jeg hverken tak i kjæreste eller venner på første forsøk, og jobben min tillot meg ikke å prøve igjen. Jeg hadde ingen måte å få vite at hvorvidt de var fanget opp i tragedien, og gikk på autopilot gjennom en særdeles travel dag på jobben.

I dag har jeg, som så mange andre, stadig flere biter av livet mitt – familie, venner, ekskjærester og ekskollegaer – på Facebook, Twitter eller begge deler.

De sosiale mediene kobler sammen mennesker fra forskjellige deler av livet, mennesker jeg sannsynligvis hadde mistet, eller hatt langt mindre, kontakt med hvis det ikke var for disse nettverkene.

De vever en slags tråd gjennom livet.

Men det gjør også at det føles som om tragedien rammer mye nærmere hjemme når den først rammer.

Den berører venner og familie fra det virkelige livet i Japan, California, New Zealand, på Hawaii, og det berører en lang rekke virtuelle venner på alle disse stedene.

Noen av de gir oss også  øyeblikksbilder fra tragedien via mobilvideo og nettverksoppdateringer, øyeblikksbilder som sniker seg under huden på en måte TV-sendinger sjelden klarer.

De sosiale mediene gjør rett og slett verden mindre.

Og det kan bare være en god ting i slike stunder.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00